Hva kan vi lære av tider hvor hele samfunnet blir satt på store prøver? Kan vi som er voksne gjøre erfaringer som fører oss nærmere hverandre og nærmere barna våre? Ja, kan vi kanskje oppdage noen rikdommer i barna og i oss selv, som vi kan ta med oss videre i livet? I en tid da koronaviruset setter Norge på vent, får vi erfare tydeligere enn ellers hvordan hele samfunnet er vevd tett sammen. Noe av det som kan være ubehagelig å oppdage, er hvor sårbare vi faktisk er, og hvor avhengige vi er av hverandre. Vi er avhengige av at myndighetene tar grep, avhengige av at familien som vi aldri snakker med, borti gata, bidrar for å hindre spredning av viruset. Vi er avhengige av at leger og helsepersonell bruker kompetansen sin og strekker seg langt for å hjelpe så mange som mulig, avhengige av gode naboer som kan gjøre innkjøp, avhengige av at noen tar kontakt og spør oss akkurat hvordan vi  har det. Kanskje må vi legge vekk noe av det som var viktig for noen uker siden: drømmen om