Da jeg jobbet som prest, lå jeg noen ganger nattestid og grublet over hvor dårlig det var stelt med menighet og menighetsliv. Så mange merkelige meninger og viljer, så mange tradisjoner å hele tiden ta hensyn til. Så mange komiteer og utvalg og likevel ingen nye kristne. Så mange innsamlinger og så mye penger, og likevel fortærende liten vekst. Så ekstremt mange gjøremål, men likevel så lite gjort.  Som prest kunne jeg i løpet av en dag i det ene øyeblikket befinne meg i en tung samtale med sørgende, for deretter å gå rett inn til en feststemt gjeng som skulle ha vigsel. Jeg var kanskje innom et ungdomskor før jeg endte opp med et altfor langt møte i menighetsrådet hvor man diskuterte fargen på stolene som skulle kjøpes til det nye møterommet… Det fantes likevel lyspunkt, selv i nattlige grublerier. For det er ikke sant at alt som gjøres i kirken er forgjeves, eller at det aldri kommer nye til. Det finnes lysende eksempler på det motsatte: Barna. Neste generasjon. S