Barnets tro er i forandring

Det skjer veldig mye i løpet av livets første år – også når det gjelder hvordan barnet tror. En god kjennskap til forandringene i barnas liv kan hjelpe oss å møte barna på en god måte i ulike faser, som foreldre og som ledere i barnearbeid. 

I de to første fingerreglene om barn og tro har vi holdt fram at barnets tro er fullverdig og forbilledlig. Siden vi mener barnets tro er både fullverdig og på sentrale måter forbilledlig, så har vi ikke kalt den neste regelen at barnets tro er i utvikling, men i forandring. Ordet utvikling kan få oss til å tenke at noe går fra det lavere til det høyere og mer fullverdige og forbilledlige. Eller at noe vikler seg ut av det komplekse eller forknytte til noe friere. Vi vil poengtere at barnets tro kan være minst like «verdig» eller fri som en voksen tro. Saken er snarere at troen er i forandring, og bør være i forandring, fordi vi går gjennom ulike faser av livet, hvor vi har ulike forutsetninger, muligheter og også utfordringer. 

Når vi skal beskrive barnets tro i ulike aldre, er det viktig å ha i mente at barn er forskjellige! En slik beskrivelse må bli generell. Det finnes store individuelle forskjeller. Og barn eller voksne med ulike psykiske funksjonsnivåer kan vi i enda mindre grad plassere inn i et slikt skjema. Vi må møte hver enkelt på deres egne premisser. 

I oversikten nedenfor vil vi beskrive ulike dimensjoner av tro i de ulike aldrene: De tradisjonelle teoriene om utvikling av barnets forstandsevner, eller kognitive utvikling 1), har betydning for formidling og pedagogikk. Men de gir ikke en bred beskrivelse av barnets tro. For å utfylle bildet har vi inkludert momenter fra teorier om trosutvikling fra James Fowler 2) og om barnas behov i gudsrelasjonen ved Sofia Cavalletti 3).

0–2 år

Det nyfødte barnet er helt avhengig av sine nærmeste og deres omsorg og kjærlighet. Barnet søker tilknytning til dem for å få dekt sine grunnleggende behov. Et barn som kan forholde seg til stabile og tilgjengelige voksne, som omfavner og ser barnet, og som viser det interesse for barnets egen skyld, vil som oftest oppnå en sikker tilknytning. Barn som ikke møter en slik kjærlighet, kan miste tillit til omgivelsene. Erfaringen av å være møtt av en kjærlighet som bærer, kan ha stor betydning for hvor lett et menneske kan knytte seg til en større, guddommelig kjærlighet. 

Når barnet er 1–2 år, utvikler det evnen til å forstå at ting kan fortsette å eksistere selv om de forsvinner ut av syne. Det utvikler også evnen sin til å danne egne og indre forestillinger. Vi vet lite om barnets åndelige erfaringer i denne alderen. Barn viser til flere åndelige erfaringer når de er i førskole- og småskolealder enn når de blir større og mer formet etter omgivelsenes forventninger 4). Men vi vet ikke om slike åndelige erfaringer er enda vanligere i de aller første årene. 

3–5 år

I denne fasen har barnet normalt vært gjennom en omfattende språklig utvikling. Det har begynt å forstå at ord og symboler kan representere noe annet, og kan leke «late-leker» hvor gjenstander kan representere andre ting. Et barn på 3–5 år opplever seg selv som verdens sentrum og forstår alt ut fra seg selv. Det kan i liten grad se på verden eller seg selv fra andres perspektiv. Barnet skiller i liten grad mellom virkelighet og fantasi. Dersom vi gir barna sterke inntrykk gjennom formidling, kan disse lande i dem på måter vi har liten kontroll over. Troen utvikles i stor grad på en umiddelbar eller intuitiv måte, ut fra opplevelser og inntrykk fra omverdenen. Mot slutten av denne fasen kan barna begynne å løse problemer gjennom å bruke fornuft og intuisjon.

I denne alderen er barnets sentrale behov i gudsrelasjonen å få møte Guds ubetingede kjærlighet og omsorg. Hvert barn har behov for å oppleve seg sett, elsket og beskyttet av Gud.

6–9 år

I denne fasen får barnet mer begrep om tid og rom. Det blir i stand til bedre å forstå død og endelighet. Og det kan forstå historien som et forløp. Det betyr også at barnet i større grad kan sette seg selv inn i den store bibelske grunnfortellingen av skapelse, syndefall, frelse og evighet. Barnet begynner også å forstå at det kan legges ulike perspektiver på tilværelsen, at det finnes ulike måter å tolke og finne mening. Det kan også begynne å se på seg selv mer utenfra, fra andres perspektiv. Barnet oppdager at mennesker har ulike hensikter og at de handler i tråd med disse. Dette er en alder hvor uskylden langt på vei tapes. Barn i denne alderen blir ofte opptatt av rettferdighet.

I denne alderen har barnet lært å gjøre logiske handlinger og slutninger. Men vi må forklare abstrakte fenomener og begreper (som frihet) for dem, ved å knytte det til konkrete handlinger eller situasjoner. I denne fasen får barnet spesiell interesse for de fortellingene som bevarer og uttrykker tradisjonene som har formet familien og det nære fellesskapet.

I 6–9-årsalderen får barnet behov for at den absolutte kjærligheten er en kjærlighet som også tilgir. De fleste har fått lære om betydningen av tilgivelse mennesker imellom i førskolealderen, men nå begynner de også å kjenne behovet for forsoning på et mer eksistensielt plan. Gud møter barnet i dette behovet. Synd og forsoning blir nødvendige temaer for å møte barnets behov i gudsrelasjonen.

10–14 år

I tweens-alder og tidlig tenår begynner barna for alvor å lete etter sin rolle og sin identitet. En del av identitetsdannelsen består i å velge seg sine autoriteter som barnet knytter an til og også deler livssyn med. Barna kan i liten grad selv formulere eller forsvare dette livssynet, men det oppleves trygt og riktig fordi det deles med autoritetene. Ofte har fortsatt foreldrene denne plassen som autoriteter. Men i denne fasen kan mange oppleve en første troskrise, eller «12-års-ateisme». Den kan inntreffe når barnet begynner å erfare at englevakt, bønn og tro ikke beskytter oss fra alle vonde opplevelser, eller at verden ikke er et rettferdig og godt sted hvor Gud ser ut til å ha kontrollen. De kan også oppleve en konflikt mellom framstillinger i Bibelen og vitenskapen. En slik troskrise vil være mer alvorlig dersom barnet har fått formidlet for mange klare og enkle svar på trosspørsmål, og dersom barnet ikke allerede har blitt hjulpet til å bringe sine egne følelser, ærlige tanker, behov og erfaringer inn i gudsrelasjonen.

I denne fasen er ikke lenger barnet avhengig av konkrete ting for å forstå abstrakte fenomen. Barnet kan bruke abstrakte begreper og begynne å sette sine tanker i et sammenhengende system.

Ved: Odd Ketil Sæbø, programsjef

_____

Barnets tro er i forandring er den tredje av søndagsskolens fem fingerregler om barn og tro, fra og med 2022.

Foto: Pexels

1) Jean Piaget: Barnets själsliga utveckling. Lund. Studentlitteratur. 1968/2013

2) James W. Fowler: Stages of Faith. The Psychology of Human Development and the Quest for Meaning. San Francisco: Harper & Row Publishers/James W. Fowler 1981

3) Sofia Cavalletti, Patricia Coulter m.fl.: Den gode hyrde og barnet. En vandring i glede. Oslo: Inger Marit Brorson 2005

4) Hay, David, Rebecca Nye 2006: The Spirit of the Child. Revised edition. London/Philadelphia: Jessica Kingsley Publishers

Hart, Tobin 2003: The Secret Spiritual World of Children. Makawao, Maui: Inner Ocean Publishing, Inc