Barnets tro må møtes med forsiktighet

Dagens fingerregel om barn og tro er den siste av fem. Men vi har plassert den ved tommelfingeren. For den er viktig – og må bli en grunnholdning i alt søndagsskolearbeid!

I den første fingerregelen, Barnets tro er fullverdig, la vi vekt på at barnets tro består av ulike deler: av en relasjon til Gud, av en fornuftsdel og en fellesskaps-del. I søndagsskolen og i våre opplegg, Sprell Levende og Aldri Alene, er vi opptatte av å skape rause rom, hvor barna kan få styrket alle deler av troen. 

I møte med barnets sårbare selv

For en del år tilbake, og fortsatt i deler av verden, har kirkelig opplæring vært mest preget av å møte barnas fornuft, med et kunnskapsinnhold. Eller det har også blitt lagt sterke føringer for barnets gudsrelasjon, men på en måte som ikke har tatt nok hensyn til barnets egne tanker og følelser. Kunnskapen har mange steder bestått av en lære med mange klare svar og sannheter, kanskje også med veldig klare forventninger når det gjelder moral eller riktig åndelige opplevelser. Til sammen kan en slik «pakke» bli krevende å forholde seg til for et barn, og opplæringen kan gi mindre rom for barnet til å være ærlig med egne tanker, følelser og behov (se innlegget Troens pakkeløsninger).

Det er en stor fare for at barn i enkelte slike sammenhenger kan bli invadert åndelig og følelsesmessig, uten selv å forstå det. Det finnes få klare definisjoner på åndelige overgrep. Men en forståelse av psykisk overskridende adferd er at den utøves gjennom holdninger eller ikke-fysiske handlinger, som kan gi den utsatte en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd, fortvilelse eller en grunnleggende følelse av å ikke være ønsket og elsket 1). Dessverre bærer mange mennesker sår etter å ha blitt påført for sterke negative følelser i menigheter hvor det rår særlig sterke forventninger om lydighet eller til bestemte åndelige opplevelser.

Vi vil holde tydelig fram at Gud vil verne om det innerste i oss, også om barnas sårbare selv og det åndelige livet deres. Vi mener at et barn selv må få fullt ut eie sine egne tanker og følelser i møte med bibelfortellingene. Ellers blir troen til slutt bare noe tillært, som ikke bunner i barnet selv, i barnets egne erfaringer. En slik tro blir mindre bærekraftig i møte med livets mange erfaringer. 

Som ledere i barnearbeid skal vi ha respekt for barnets integritet og for Åndens tålmodige ledelse i andre menneskers liv. Da legger vi ikke fram noe som «helt sant», uten rom for spørsmål. Men vi kan frimodig fortelle hva vi selv tror på, eller hva som står i bibelfortellingene (som hendelser, eller i tråd med kirkens bekjennelse). 

Dr. Sofia Cavalletti beskriver den voksnes rolle i trosopplæringen som å være unyttige eller uverdige tjenere, et motiv hentet fra lignelsen i Lukas 17,7–10:

En voksen som skal formidle de viktigste punktene i det kristne budskapet til barn, må lytte til det sammen med barna og observere dem for å kjenne behovene deres og må alltid huske at han er den «uverdige tjener» fra evangeliet. Den voksnes rolle som formidler i evangeliseringen er nødvendig, men må ikke overvurderes. Kateketen formidler et ord som ikke er hans eget og hjelper fram barnets potensial, som på ingen måte tilhører ham selv. Den voksne må bare innse hvor ofte resultatene langt overgår det han selv har bidratt med.

… Det er et dypt bånd som binder Gud til barnet, skaperen til sin skapning. Det er et bånd som ikke kan forklares som resultat av menneskelig arbeid, et bånd som ingen på noen måte må våge å forstyrre 2).

Den voksne har som viktigste oppgave å hjelpe barnet til å komme i kontakt med Gud, «den indre lærer» (etter Augustin). I en slik trosopplæring tas barnets egen tro og spiritualitet på alvor!

De sterke inntrykkene

Små barn har vanskelig for å skille fantasi og virkelighet. Barn sitter gjerne igjen med detaljer og forståelser fra bibelfortellingene som er helt uventede for den som formidler. Disse detaljene og forståelsene blandes med barnets livlige fantasi og kan bli truende størrelser i hverdagen – og også være med å farge barnets gudsbilde videre.

Det er viktig at vi ikke utsetter barna for for sterke inntrykk – enten det er gjennom fortellingens innhold, eller bilder og virkemidler vi bruker. Her hviler det et ansvar på både de som utvikler materiell og på de som anvender det. Det er viktig at vi spør oss om tre- og fireåringene er for små til å høre de samme fortellingene og se de samme illustrasjonene som de eldre barna; om de kan forstå dem og om fortellingene blir integrert i barna på en sunn måte.

Det er viktig å ha dialog med barna etter formidling og undring i søndagsskolen. Prøv å skape rom hvor barna fritt kan uttrykke og bearbeide bildene de danner. 

Ved: Odd Ketil Sæbø, programsjef

_____

Barnets tro må møtes med forsiktighet er den siste av søndagsskolens fem fingerregler om barn og tro, fra og med 2022.

1) http://bufdir.no/vold/TryggEst/Overgrep/Psykisk_vold/

2) Sofia Cavalletti: Barnets religiøse potensial; beskrivelse av erfaringer med barn fra 3 til 6 år. Oslo: Inger Marit Brorson 2009, s 28–29