Barna avslører oss
Jesus er helt alene i verdenslitteraturen om å løfte fram barnet som det viktigste. Hvordan ville det se ut om vi tok Jesu ord på alvor? spør den svenske poeten og forfatteren Ylva Eggehorn i dette innlegget.
Jesus. Én eneste i hele verdenslitteraturen var først og helt alene om å si at barna er viktigst. At den som tar imot et barn i hans navn og på hans vegne, tar imot Gud. For en himmelropende kontrast til alle disse glisende despoter som lar seg avbilde med et barn i armene, for ytterligere å forsterke sin egen kultstatus.
Hittil har ingen helt og fullt tatt hans ord på alvor. Hadde vi gjort det, ville det synes i samfunnet vårt, i kirkene våre, i forretningskulturen vår, i maktstrukturene våre.
Glem ikke det. Jesus sier: Det dere har gjort mot en av disse, mine minste, har dere gjort mot meg. Den av dere som tar imot et lite barn, tar imot meg.
Barn vet ikke at de kan velge.
De elsker voksne
slik man elsker en ukjent gud.
Derfor lever de her
og venter med å vokse
for ikke å bli større
enn disse svake voksne
som de stadig må skåne og beskytte.
Himmelen er ikke verdt
ett eneste barns gråt.
Det vet ikke barna.
Det ødelagte paradiset
kan ikke repareres.
Det vet ikke barna.
Et barn har ingen kappe
men låner den likevel ut.
Et barn kan ikke gå en mil
men går likevel to.
Gud har så mye å lære av dem
at han blir et barn
som elsker oss
slik man elsker en ukjent gud.
Hva har barna å si om vår måte å leve på? Om de bare ble spurt, ville vi kanskje lære ett og annet om vårt syn på makt og framgang.
Er vi prisgitt profitten, eller finnes det andre meningsfulle måter å leve på? Hvis suksess blir vårt eneste kriterium for å avgjøre verdien av en handling, vil heller ikke nederlagene våre som historiske erfaringer kunne tolkes inn under begreper som selvbeherskelse, nyskapning eller håp om forandring. Da er det den beinharde determinismen som rår, på den sterkestes vilkår.
Se til at dere ikke forakter én av disse mine minste, sier Jesus. Hver og en av dem har en egen engel som står for Faderens ansikt og rapporterer om hvordan barnet har det. Hver dag. Hvis jeg noen gang har lett etter et holdepunkt for å tro på engler, så finner jeg det her. De finnes. Fordi de er helt nødvendige. Budbærere mellom himmel og jord. Barneombudene som står på barnets side. Når vi lukker øynene og glemmer.
Mellom barnet og Gud
Skal vi skjerme barna for våre trosforestillinger og la dem vokse opp i frihet, for siden å velge selv når de blir myndige? Det er en vakker tanke som er til for å beskytte barna fra de voksnes tvang. Også Luther sier at vi må respektere barnas samvittighet og aldri tvinge dem til å tro på noe. Har du et barn som ikke vil tro på Gud, skal du elske dette barnet nøyaktig like høyt, ha omsorg for det og gi det alt det trenger, sier Martin Luther. Troen er en sak mellom barnet ditt og Gud, og du skal ikke legge deg oppi det.
Men alle barn er følsomme og kompetente nok til raskt å registrere hva vi voksne tenker og tror. Er de ute etter vår anerkjennelse, vil de prøve å bli som oss. Slik er det, på godt og vondt. Ingen kan simpelthen vrenge av seg sitt nærmeste oppvekstmiljø. Og det aller vanskeligste å vrenge av seg, er det som til enhver tid regnes for selvsagt – det vi ikke engang selv ser at vi lever i, strever mot og hyller.
Hvem merker selv hvor ofte man begår feil? Tilgi meg, Herre, mine hemmelige brister.
...
Jeg satt en gang med et nyfødt barn i armene og tenkte:
– Hvordan skal jeg klare dette? Tenk om jeg gjør noe galt.
Og jeg syntes jeg hørte en indre stemme som sa:
– Ja, du kommer til å gjøre mye galt. Men dette barnet har også fått et eget indre liv, som jeg har lagt ned i det. Det livet er sterkt, og det vil veilede barnet ditt, på tross av dine feil.
Det var nettopp den tilliten jeg trengte for å gi slipp på min engstelige selvopptatthet.
Medfødt
Vi gikk i skogen, hun var seks år. Bakenfor en stor gran stakk en enslig blåveis rett opp av fjorårsløvet og lyste mot oss. Hvis vi ikke tilfeldigvis hadde gått forbi, ville ingen mennesker noensinne sett den.
Skolert som jeg var i en mild etterkrigsheroisme, sa jeg til datteren min:
– Se, der står en blåveis for seg selv og blomstrer bare for Gud.
Min datters blikk var blåveisblått. Hun sa:
– Og hvordan vet du at det ikke er Gud som blomstrer for den blåveisen?
...
Innehar barn en egen åndelig kompetanse? Kan man snakke om barns spiritualitet? I FNs barnekonvensjon er det en paragraf som sier at alle barn har rett til åndelig utvikling. Hva det innebærer, er det ikke engang en diskusjon om i dag. Konvensjonen nevner tilgangen til symboler, verdier og fortellinger for å fortolke sitt liv. Den ser imidlertid også ut til å ha som utgangspunkt at barn ikke er ubeskrevne blad, der vi voksne skal risse inn våre tegn og bilder. De er myndige. De er ikke dumme, bare litt mindre. Og i enkelte øyeblikk er det ikke hvor små de er som burde få oss til å måpe, men hvor store de er. Alvoret. Og klarsynet.
Den lå der i sanden en dag:
Solbelyst, slipt
av bølger og skum
og av vind
Jeg tok den opp
og kjente den varme tyngden:
lik et barn, som sover trygt
hos moren sin
Da trakk en sky foran solen;
bølgeskummet stivnet
En stemme lød så harmdirrende:
Hvem stjeler havets barn?
Jeg slapp stenen
som hadde den brent meg med sin solvarme
og løp derifra.
Diktet om steinen på stranden, «Havsbarn», skrev jeg da jeg var elleve år. Det handler om et fortettet, lysende øyeblikk der jeg for en stund er innkapslet, men også havner utenfor når jeg bryter forbindelsen der alt hører sammen med alt.
Den engelske forskeren David Hay hevder at det er denne selvsagte [relasjonelle] bevisstheten vi fostrer bort i en skole og et samfunn der vi lærer barna at individet og individuelle prestasjoner er det eneste som betyr noe.
Så hvordan var det nå med beskyttelsen fra utilbørlig påvirkning? Risikerer vi kanskje å ødelegge noe for barna i systemene våre? Problemet er også til stede i kirker og trossamfunn, påstår Hay. Vi er ikke villige til å se barna som aktører, men som pedagogiske objekter. Vi er ikke innstilt på å lytte til den åndelige kompetansen de har. Vi vil lære dem å kappes, konkurrere, hevde seg – slik vi selv har mistet eller avlært noe vi en gang kunne og visste.
Det vi gjør mot disse våre minste, viser hva vi har gjort mot oss selv, mot lyset i oss.
Ved: Ylva Eggehorn
Oversatt av Hans Ivar Stordal
Innlegget er et utdrag av Ylva Eggehorns tekst, gjengitt i magasinet Strek 4/2018.
Foto: Odd Ketil Sæbø
Kommentarer
Legg inn en kommentar