Jeg trenger deg

Hva kan vi lære av tider hvor hele samfunnet blir satt på store prøver? Kan vi som er voksne gjøre erfaringer som fører oss nærmere hverandre og nærmere barna våre? Ja, kan vi kanskje oppdage noen rikdommer i barna og i oss selv, som vi kan ta med oss videre i livet?

I en tid da koronaviruset setter Norge på vent, får vi erfare tydeligere enn ellers hvordan hele samfunnet er vevd tett sammen. Noe av det som kan være ubehagelig å oppdage, er hvor sårbare vi faktisk er, og hvor avhengige vi er av hverandre. Vi er avhengige av at myndighetene tar grep, avhengige av at familien som vi aldri snakker med, borti gata, bidrar for å hindre spredning av viruset. Vi er avhengige av at leger og helsepersonell bruker kompetansen sin og strekker seg langt for å hjelpe så mange som mulig, avhengige av gode naboer som kan gjøre innkjøp, avhengige av at noen tar kontakt og spør oss akkurat hvordan vi har det.

Kanskje må vi legge vekk noe av det som var viktig for noen uker siden: drømmen om et lite hopp i karrieren, et byggeprosjekt, ... egotriper og selvrealisering må vike plass for presserende behov, og for å ta vare på hverandre. Men kanskje vil vi oppdage at vi kan bli rikere som mennesker?

Positiv avhengighet

Ordet avhengighet har ikke så høy standing i individualismens tid. Kanskje sliter vi ekstra med ordet fordi det er unyansert. I England skiller de mellom addiction, en ofte negativ avhengighet til det som kan ta makt over oss, og dependance, som er en mer positiv avhengighet, til det som bærer oss. Andre kan se på min dependance som addiction. Religion er opium for folket, sa Karl Marx. Alle søker vi vel det som faktisk bærer, enten en finner svaret i religionene, i hverandre, eller bare i vår egen kontroll over tilværelsen. 

Er en positiv avhengighet av hverandre, eller av en større kjærlighet bakom alt, farlig? Eller er nettopp det å omfavne den, noe vi kan lære denne tiden?

Jesus fortalte oss at vi må bli som barn for å komme inn i Guds rike. Dette riket er et annerledes-rike, hvor det er de fattige, sørgende og tørstende som blir prist salige, eller lykkelige (Matteus 5,1–10). Kanskje nettopp fordi de er i posisjon til å være avhengige, av den kjærligheten som er større enn alt? Kanskje er den positive avhengigheten av kjærligheten som bærer, noe av hemmeligheten med barnets tro?

Å øve seg i avhengighet og virkelig, dyp tillit kan være tøft arbeid. Den tilliten og åpenheten vi møtte verden med som små barn, ble før eller siden også møtt med sviktende kjærlighet, egoisme, eller utnyttelse. Ylva Eggehorn skriver:

Johannes börjar hele livsberättelsen om Jesus med att säga: «Han kom till det som var hans, och hans egna tog inte emot honom.» Något av detta kan nästen varje människa känna igen:

Att springa fram med hjärtat fullt av tillit – och mötas av likgiltighet, kyla eller hån …

… Det barn som blir avvisat, förtryckt eller kanske förlöjligat när det kommer til omvärlden med sin stora potential av tillit, vänder seg inåt i stället. Skammen och rädslan gör barnet till en tilsluten lustgård …

… Kärlek blir något farligt och hotfullt, något som det är bäst att skydda sig emot. 1)

Det er krevende å nærme seg det sårbare, og nærme seg barnet i oss selv. Som voksne avlærer vi ofte barna en positiv avhengighet. Kanskje formidler vi som voksne, på ulike vis, at verden er et utakknemlig sted hvor barna må lære seg å fikse det meste selv og stole først og fremst på seg selv? Vi er modeller, som barna lærer av. De merker om vi våger avhengighet. Dersom de ser at vi våger den, kan de lettere bevare sin positive avhengighet i livet.

God livsmestring

Å finne tilbake til barnets egenskaper, kan være en vei til modning. Når vi møter utfordringer og kjenner på stress og belastninger, som mange gjør disse dagene, tyr vi til ulike måter å mestre dette på. 2) En mestringsmekanisme som regnes for å være moden og konstruktiv, er tilknytning. Å knytte seg til andre mennesker, å gi slipp på den egne kontrollen, og gi til kjenne at vi er avhengige av hverandre, er god livsmestring. Gjennom å sette ord på det vi kjenner på inni oss og betro oss til andre, kan vi motta konkrete råd og hjelp. Og sammen står vi sterkere.

Bær byrdene for hverandre, skrev Paulus, – og oppfyll på den måten Kristi lov. (Galaterne 6,2)

Akkurat nå ser vi hvor avhengige vi er av hverandre. Av godhet og kjærlighet. Akkurat nå kan vi lære å se på de minste barna som forbilder. Vi kan lære noe som kan bli viktig videre i livet, for oss, og for barna våre.

Ved: Odd Ketil Sæbø, programsjef

1) Eggehorn, Ylva 2003. Språk för en vuxen tro. Ylva Eggehorn og Bokförlaget Cordia AB, s 32–34

2) Perry, J. Christopher 1990: Defense Mechanism Rating Scales (DMRS), 5th ed. J.C. Perry.

Foto: iStockPhoto