Troens pakkeløsninger

Av og til er pakkeløsninger og pakkereiser tingen. Når hverdagen er et kjør og du stadig må ta stilling til ting, kan det være en gave å kunne sette seg på en buss, slå setet bakover og vite at alt er tatt hånd om: reiserute og reisetider, hotell, måltider, opplevelser... Men ikke alle deler av livet passer i pakker.

Mange barn og unge, og kanskje enda flere av oss som var unge for noen år siden, fikk langt på vei servert troen som en pakkeløsning. Det vi fikk overgitt handlet ikke først og fremst om en åpen relasjon til Gud, eller om undring over bibelfortellinger, eller om samtaler med mennesker om levd liv. For i troens pakkeløsninger var det lag på lag med innpakning, og inni pakken lå det så mange andre ting som visstnok måtte høre med. 

Take it – or leave it

I alle fellesskap er det et sett med forventninger og mønster. Vi tenker kanskje ikke over det, men vi tilpasser oss gjerne de forventningene som råder der vi hører hjemme. Det skal mye til for at vi bryter veldig med hvordan de andre i fellesskapet kler seg, hvordan de omgås, med hvilke verdier eller sannheter de holder seg til, eller med hvilke spilleregler som gjelder på ulike områder. Samtidig oppleves det trygt at forventningene og mønstrene er med å gi oss tilhørighet og identitet.

Også i alle menigheter finnes det et sett med forventninger og mønster. Det kan handle om skrevne og uskrevne regler, om hva som er forventet av åndelige opplevelser, om klare sannheter som må godtas, eller om liturgi og ritualer. Dersom slike forventninger blir for styrende, blir det mindre rom for å være seg selv og være åpen om egne tanker, følelser og behov – både overfor seg selv, overfor andre og overfor Gud. 

Når troens pakke blir definert av voksne, når sannheter, regler eller forventninger blir for styrende, kan barn oppleve at valget blir absolutt: Take it – or leave it. I møte med en slik pakke opplever ikke barna et fritt rom hvor de kan leve med spørsmålene sine, med egne erfaringer, med brytninger de kjenner på, med behov, med vanskelige følelser. I verste fall: Når pakka blir for tydelig og styrende, kan det oppleves som om selve gudsrelasjonen står på spill: Gud er en del av pakka. Bryter jeg med dette, sier jeg også farvel til tro, og til Gud. 

Alle menigheter bør spørre seg: Bygger vi en identitet som defineres mest av miljø og forventninger, eller bygger vi en idenitet som grunner i en trygg gudsrelasjon? Prøver vi voksne, bevisst eller ubevisst, å hjelpe barnet inn i de rette og opptråkkede «sporene», de sporene som kanskje gir oss selv en slags trygghet, eller hjelper vi dem framfor alt å være åpne og ærlige med Gud, i alt?

Det kan være utfordrende å «skrelle bort» de lagene vi tror må være en del av trospakken: menneskebud, en bestemt musikkstil, liturgier som er for vanskelige å knytte seg til, «krav» om de rette åndelige opplevelsene, sannheter vi har godtatt uten egentlig å prøve dem på livet og på erfaringene av å være menneske. Men det kan være veldig nyttig for barna våre at vi tar denne utfordringen. 

Sant menneske

Jesus ble sant menneske. Han har forsonet menneske og Gud, så vi kan komme til Gud med alt vi er. Gud elsker oss på dypet, og forvandler oss som mennesker. Kan det å være kristen handle om alltid å bli mer sant menneske, med Jesus som forbilde – heller enn å bli «religiøs» og gå inn i definerte mønster? Å bli sant menneske er en livslang prosess. 

I den kristne, mystiske tradisjonen er det sagt at den viktigste reisen vi gjør i livet, er «den indre reisen». Den indre reisen er ingen pakkereise. Det er en reise hvor vi er til stede hele veien – gir verdi til erfaringene og følelsene våre, tar valg, vokser – nærmere sannheten, nærmere Gud. På en slik reise trenger både barn og voksne rom, gode utfordringer, gode medvandrere og at Gud får lede oss. 

Ved: Odd Ketil Sæbø, programsjef i Søndagsskolen Norge

Foto: iStockPhoto