Send ut de voksne!

Da jeg jobbet som prest, lå jeg noen ganger nattestid og grublet over hvor dårlig det var stelt med menighet og menighetsliv. Så mange merkelige meninger og viljer, så mange tradisjoner å hele tiden ta hensyn til. Så mange komiteer og utvalg og likevel ingen nye kristne. Så mange innsamlinger og så mye penger, og likevel fortærende liten vekst. Så ekstremt mange gjøremål, men likevel så lite gjort. 

Som prest kunne jeg i løpet av en dag i det ene øyeblikket befinne meg i en tung samtale med sørgende, for deretter å gå rett inn til en feststemt gjeng som skulle ha vigsel. Jeg var kanskje innom et ungdomskor før jeg endte opp med et altfor langt møte i menighetsrådet hvor man diskuterte fargen på stolene som skulle kjøpes til det nye møterommet…

Det fantes likevel lyspunkt, selv i nattlige grublerier. For det er ikke sant at alt som gjøres i kirken er forgjeves, eller at det aldri kommer nye til.

Det finnes lysende eksempler på det motsatte: Barna. Neste generasjon. Som kommer til kirken både med og uten foreldre. Både fra familier med sterk kirketilhørighet, og fra familier med løsere tilknytning. Neste generasjon må være kirkens håp, har jeg ofte tenkt. Vårt potensiale til vekst, til sunnhet, til å gjøre menigheten til noe vi kan være stolte av.

Mer en en gang fantaserte jeg nattestid over utopiske scenarier. Hva om det gikk an å restarte menigheten? Hva om det skjedde et eller annet som gjorde at vi måtte nullstille oss og sette ting sammen igjen? I en bedre rekkefølge? Satse mer på neste generasjon? Om ikke alt kunne restartes, hva om jeg sende de voksne på dør under gudstjenesten i morgen? Rett og slett la barna være igjen i kirkerommet mens mor og far må på gangen for å høre dagens preken? Ville da den voksne menigheten tenke annerledes om hva som er viktig og uviktig for menighetens liv?

Perspektiv

Den norske kirke har etter nyttår presentert sin ferskeste medlemsundersøkelse. Denne tar for seg ulike sider ved kirkens liv, og gjengir medlemmenes forhold til kirke og trosliv sett fra ulike perspektiv.

En av hovedtendensene som trekkes frem når kirkerådet selv skal kommentere undersøkelsen, er medlemmenes syn på bibelen og formidlingen av dens fortellinger til neste generasjon. Over 50 prosent av de spurte medlemmene svarer at de synes det er viktig at unge skal lære de kristne fortellingene. Til og med en tredjedel av de som oppgir at de selv er avvisende til kristen tro sier seg enige i at bibelformidling til barn er viktig, mens 80 prosent av gruppen som sier de tror, er enige i at unge bør lære de kristne fortellingene.  

Søndagsskolen Norge hadde i 2018 en omfattende omdømmeundersøkelse. Den tar for seg hvilket forhold folk i dagens kirke og samfunn har til fenomenet søndagsskole, og den formidling av bibelfortellingene til neste generasjon som blir gjort i slike sammenhenger. 

Om vi skal oppsummere undersøkelsens positive tendenser i en enkelt setning, kan vi si at veldig mange (også mange av de som ikke selv tror) er positive til at søndagsskolen lar barna få lære om den kristne tro og bli kjent med bibelfortellingene i et godt miljø og fellesskap.

Begge disse undersøkelsene viser at det finnes et sterkt ønske hos kirkens voksne medlemmer om at neste generasjon får et forhold til bibelen, til bibeltekstene, til bibelfortellingene. Vi vet at barna lærer noe om bibelen og dens fortellinger på skolen. Samtidig vet vi også at muligheten for at disse historiene får bli en del av barnets virkelighet i slike sammenhenger er forsvinnende liten. 

Trosopplæring

Derfor har kirken de siste 15 årene drevet frem sin egen trosopplæringsplan for å imøtekomme dette behovet. Breddetiltakene i denne planen har til hensikt å møte flest døpte barn en gang i året fra de er 0-18 år. Tiltakene i seg selv blir ikke betraktet som nok for å nå målet om at flest mulige barn skal få et aktivt forhold til bibelfortellingene. Til det trengs også det allerede organisasjonsdrevne kontinuerlige arbeidet som drives på søndagsskoler, speider, ungdomsklubber etc. fra uke til uke. 

Samarbeidet mellom kirke og organisasjoner om dette arbeidet fikk nok ikke sin tiltenkte pangstart, noe som kommer til uttrykk flere steder ved at man egentlig ikke jobber sammen om dette, men parallelt. Trosopplæreren, som har sin lønn bundet til breddetiltak, jobber med sitt, og organisasjonene som driver søndagsskoler, speidere, ungdomsklubber etc., driver med sitt. Det eneste man har felles flere steder er antallet frivillige som man kjemper om å få med på sitt prosjekt. 

Dette har de senere årene heldigvis endret seg til det bedre. Flere og flere har fått øynene opp for styrken i å se disse tingene sammen, men prosjektet butter hele tiden mot at det finnes for få frivillige hender å nytte seg av. 

Både Den norske kirkes medlemsundersøkelse fra 2019 og Søndagsskolen Norges omdømmeundersøkelse fra 2018 viser at det finnes et sterkt ønske hos kirkens voksne medlemmer om at neste generasjon skal få et forhold til bibelen, til bibeltekstene, til bibelfortellingene.

Det er gjort mye for å lykkes med dette. Mitt spørsmål er om det er gjort nok? Blir for eksempel dette ønsket speilet i kirkens totale bruk av ressurser? Hvor mange av kirkens ansatte lokalt har  bibelformidling til barn og unge i sin stillingsbeskrivelse, enten selv, eller i form av å legge til rette for det gjennom frivillige? Hvor stor del av totalbudsjettet for driften av et sokn speiler dette målet? 5%? 15%? 

Tall 

I 2019 var det 1000 registrert søndagsskoler og barnegrupper hos Søndagsskolen Norge, 800 av disse fra Den norske kirke. Pr. i dag består Den norske kirke av 1200 sokn. Mange sokn består også av flere enn én menighet. 

Det vil si at det mest sannsynlig er over 400 sokn i den norske kirke i dag hvor det ikke er registrerte søndagsskoler eller barnegrupper. En annen tallkuriositet er at vi siden 2010 har registrert en nedgang i søndagsskoler og barnegrupper på nettopp 400. 

Tall kan ofte ikke sammenlignes. Tall kan til og med være forkludrende. Likevel er det her en tendens å spore: Vi mister søndagsskoler og barnegrupper i vårt land, og det med grusom fart. Samtidig finnes det ikke slike grupper i veldig mange av landets menigheter. 

Send ut de voksne

Å sende de voksne ut under preika, og la barna bli igjen? I dag angrer jeg litt på at jeg ikke testet dette. I det minste kunne jeg testet det én gang for å se hva som skjedde.

Poenget med dette tankeeksperimentet er: Noe må gjøres! Noe drastisk må gjøres! Noe må prioriteres annerledes! Ellers mister tusenvis av norske barn muligheten for nettopp det som er kirkens medlemmers ønske: å få bibelfortellingene inn under huden, så de positivt preger ens liv, valg og fremtid. 

Neste generasjon må være kirkens håp, har jeg ofte tenkt. Vårt potensiale til vekst, til sunnhet, til å gjøre menigheten til noe vi kan være stolte av. Det som uansett er sikkert, er at uten neste generasjon blir det ingen kirke i fremtiden.

Ved: Gøran Byberg, generalsekretær i Søndagsskolen Norge

Foto: Erika Giraud, unsplash.com