Nå skal lyset skinne – midt i koronaens tid

Som søndagsskolelærer er noe av det jeg savner aller mest å samles på søndagene med barna, skriver Henrik Syse i dette innlegget. Syse er søndagsskoleleder, filosof og forfatter av boka "Ord i krise. Refleksjoner om håp i koronaens skygge".

Jeg husker min barndoms molbohistorier – en type svenskevitser fra Danmark, der de litt enfoldige innbyggerne på øya Mols var hovedpersoner. Stakkars molboer – slik får man sitt navn skrevet inn i folks bevissthet.

Én av molbohistoriene handlet om han som kom inn i et bekmørkt rom og utbrøt: «Her var det sannelig mørkt! Her må det ha vært mørkt lenge!»

Slik kan det føles … Etter over et halvt år med koronavirusets herjinger føler vi at det har vært litt for mørkt litt for lenge. Hva gjør vi nå?

For det første må vi nettopp nå tenne lys, billedlig og bokstavelig. Selv et lite lys i et stort rom utgjør en
stor forskjell. Den forskjellen skal vi nå løfte frem.

For det andre må vi lete etter det som er godt. Det vonde og mørke skal ikke få spille hovedrollen. Det er plass til så mye mer i livet. Jeg pleier å si at vi bør leve livet mer som en kommode enn som et skap. Dersom vi lever livet som et skap, blir alt synlig hver gang vi åpner døren. Tenker vi i stedet på livet som en kommode, så vet vi at ikke alle skuffene trenger å være åpne hele tiden. Det er lov å skyve inn det som er vondt og mørkt, selv når det kan hende at vi innimellom må trekke det ut igjen. Og ikke minst: Vi skal lete etter skuffene med noe godt og byggende i, og passe på å dra dem ut og benytte oss av det fine som er der.

Og for det tredje skal vi rett og slett se fremover til en tid der det mørke og vonde ikke har makten over oss. En venn av meg med MS pleier å si at «Jeg har MS, men MS har ikke meg.» Joda, vi preges av pandemien alle sammen, med isolasjon og avstand og karantener og smittevern. Vi kjenner på ensomhet og distanse. Det skal vi ta på alvor. Men nettopp da skal vi huske at dette ikke er verdens endestasjon. For hver dag som går, er vi nærmere den dagen der viruset ikke lenger holder oss i sitt jerngrep. Den tiden skal vi nå tenke på og planlegge for.

Som søndagsskolelærer er noe av det jeg savner aller mest i skrivende stund, å samles på søndagene med barna. Adventstiden er så fin, med lystenning, julesanger og en følelse av forventning og spenning. 

Men advent er jo her, til tross for koronaen. La oss nå, med alle de midler vi har, spre adventstidens budskap om håp og lys. Det skal vi gjøre minst like mye i år som før, selv om tidene er annerledes. Det mørke går over, det vet vi, samme hvor mørkt det er. Lyset er sterkere, og det er lyset som vinner. Ja, kanskje kan de 24 dagene til jul og de fire søndagene med lystenning bli ekstra fine i år: som en forberedelse til lyset som skal komme tilbake, og som en påminnelse om barnet i krybben som viser oss at det finnes en fremtid for oss og for verden.

 

Henrik Syse, søndagsskolelærer og filosof 

 

Foto: Max Bender, Unsplash