Barnets tro er fullverdig

Når kan vi si at barn begynner å tro? Blir troen viktigere, mer verdifull eller «bedre» når barnet lærer mer eller blir mer voksne i måten å tro på?

Troen vår er sammensatt! Både selve gudsrelasjonen, kunnskap og hele fellesskapets tro er med å utgjøre og forme det enkelte menneskets tro.

Kunnskapen

Det er lett å fokusere mest på kunnskapsdelen av troen. Kunnskap er målbar. Vi kan vise til vekst i kunnskap. Og vi som er ledere i søndagsskolen, kan oppleve det veldig meningsfullt å formidle vår kunnskap videre til neste generasjon. Tilegnelse av kunnskap er viktig! Både gangen i bibelfortellingene og læren som er utformet i kirkens bekjennelser hører til kunnskapen vår. 

Bakom ulike syn på læring ligger det gjerne ulike syn på hvordan barna og vi mennesker er skrudd sammen. En pedagogikk med stort fokus på formidling av teoretisk kunnskap bygger dels på et tankegods som forteller oss at vi kommer til verden som tomme tavler: Erfaringen vår, eller det som tilføres oss utenfra, er den eneste kilden til kunnskap. Den voksne, eller læreren, får da en svært viktig rolle i det å forme barnet, som er objekt for læringen. Kan hende har dette tankegodset gjort sitt til at både lærere i skolen og ledere i søndagsskolen har gått til oppgaven med et visst overmot og for stor tro på egen betydning? Kan et for stort fokus på kunnskap lede oss til å ikke se hele bildet av hva tro og læring kan være for et barn?

Gudsrelasjonen

Andre vil si at vi langt ifra er tomme tavler i utgangspunktet: Vi er født inn i verden med viktige deler av tenkningen vår, fornuften vår og også åndelige egenskaper. Et slikt syn gir oss grunnlag for å snakke om tro og gudsrelasjon også for de aller minste barna. 

Det enkelte menneskets relasjon til Gud er et mysterium. Hva den enkelte tenker, og hvilke åndelige opplevelser vi har, er skjult for andre. Og vi kan ikke vite noe sikkert om hva de aller minste barna erfarer i sitt forhold til Gud. Én ting som mange må oppleve, er at vi i noen faser av livet ikke har noe å bidra med i relasjonene våre til andre og til Gud. Men likefullt står vi i en relasjon til hverandre. Vi må anerkjenne alle menneskers mulighet til å stå i en relasjon til Gud – uansett funksjonsnivå, selv om et menneske er i livets aller siste fase og er preget av hukommelsessvikt, eller det akkurat har sett dagens lys. Når vi ikke har noe å bidra med selv, nettopp da kan vi erfare å være båret. 

At vi er født inn i verden med viktige deler av tenkningen vår, fornuften vår og åndelige egenskaper, gir oss grunnlag for å se på barnet som et troende subjekt. Barnet tror selv, det er undrende og handlende i sin egen gudsrelasjon. Etter hvert møter det gudstjenesten, bibelfortellingene og tradisjonene ut fra sitt eget perspektiv. Det tolker og knytter an til det som er kjent i sitt eget univers.

Vi vil mene at gudsrelasjonen er enda mer grunnleggende enn troens kunnskapsdel. Selv om troen skal utvikles, har barnets tro full verdi her og nå. Troens verdi ligger ikke i hva barnet skal vokse til å bli. Én av søndagsskolens fingerregler om barn og tro er at barnets tro også er forbilledlig. Jesus sier at Guds rike tilhører slike som barna og at vi voksne må bli som dem for å komme inn i det (Markus 10,13–16 og Matteus 18,1–4).

Fellesskapet

Troen vår formes av et fellesskap. Først og fremst i familiens fellesskap. Men også i et større fellesskap og et menighetsfellesskap.

I Det gamle testamentet oppretter Gud en pakt med hele folket (2. Mosebok 19,5 ff). De skulle være Guds hellige folk. Også barna var en del av dette folket. Ja, nettopp barna var aller best stilt: De skulle få innta det lovede landet, fordi de enda ikke visste forskjell på godt og ondt (5. Mosebok 1,39). Det er en bibelsk tanke at tro ikke bare er et individuelt anliggende. Mange fødes inn i en familie eller et folk som tror.

Som medmennesker bærer vi hverandre. I Markus-teksten nevnt over leser vi at voksne bar små barn til Jesus for at han skulle røre ved dem. Siden de ble båret, var de små og skjønte neppe helt hvem Jesus var. Men Jesus velsignet dem, og han sa at Guds rike tilhører slike som dem. I ulike kirkesamfunn bærer også vi barna, til dåp eller velsignelse, og tror at barna gjennom det blir, eller allerede er, Guds barn og omsluttet av Guds kjærlighet.

Martin Luther sier: Vi bærer barnet fram i den mening og det håp at det tror, og så ber vi at Gud må gi det troen … (Luthers store katekisme, Om dåpen 57)

Alle barn kan ha en relasjon til Gud, som skapte dem og som bærer dem i sin kjærlighet. Og vi mener at barnets tro er fullverdig. Ingen kan gjøre seg til dommere over andres tro. Vi har derfor som utgangspunkt at barnets tro følger en vekstmodell, og ikke en «omvendelsesmodell». Og den voksnes oppgave er å skape arenaer der barnet får utvikle relasjonen sin til Gud og lære å kjenne Gud som den treenige Gud.

Ved: Odd Ketil Sæbø, programsjef

___________

Barnets tro er fullverdig er den første av søndagsskolens fem fingerregler om barn og tro, fra og med 2022.

Foto: Kone Kassoum, Pixabay