Barnets tro er forbilledlig

Hva skal til for å endre etablerte holdninger og forestillinger? Jesus var radikal da han på mange ulike områder utfordret det bestående. Han utfordret sin kulturs syn også på barnet. Og han utfordrer fortsatt! 

Ordet pedagog betyr egentlig å føre eller lede gutten. Det er en grunntanke i barnas læring at den voksne er den som leder an og vet best. Ordet oppdragelse kommuniserer kanskje enda tydeligere det samme: den voksne er aktiv og førende, og barnet skal løftes og formes. I kirka snakker vi om trosopplæring for barna. Også dette ordet kan være med å plassere barna som objekter for voksnes undervisning, og det får oss kanskje til å tenke på at barns tro skal formes og vokse etter idealer og mål som vi voksne har bestemt. 

Alt dette ligger i språket vårt, og det tradisjonelle synet på barnet i pedagogikken har gjerne festet seg både i kulturen vår og i hver og én av oss. Det skal veldig mye til å endre syn på dette. 

En radikal stemme

Men Jesus sier noe annet. Han er en stemme for stemmeløse. Og han holder fram et mysterium, en gudsrike-hemmelighet: Guds rike tilhører slike som barna, ja, de er størst i Guds rike. Vi voksne må gjøre oss små som barna for å komme inn i det (Matteus 18,1–4; Markus 10,14–15). Og når det gjelder å eie kunnskap og visdom i troen, så kan det hende barna har fått med seg mer enn vi tror, eller vi kanskje kan formidle til dem? Ved en anledning bryter Jesus ut: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje» (Matteus 11,25–26). I Guds rike er så mangt opp–ned ...  

Barneegenskaper

Er barnas tro på viktige måter forbilledlig for oss? Det har vært vanlig å si at det er barnets evne til å motta og barnets hjelpeløshet som er forbilledlig: Barnet har ikke bygd opp noen egenrettferdighet og har derfor heller ingen «motstand» i seg mot nådens gave. Dette kan være et sentralt perspektiv. 

Samtidig må vi spørre om det ligger noe mer i Jesu ord om barna enn dette? Jesus snakker ikke bare om å komme inn i riket. Han holder også fram barnet som forbilde i det å være en borger av riket: Guds rike tilhører slike som dem. Det er som barnlige vi lever gudsrike-livet best! Professor Karl Olav Sandnes sier barna er mønster på disippelskap – at det ligger noen ressurser i disse tekstene som vi som kirke tradisjonelt ikke har tatt tak i 1).

På hvilke måter kan da barna være forbilder som borgere av Guds rike? Den finske presten og terapeuten Tommy Hellsten bygger sin terapeutiske praksis i stor grad på teorier om de små barnas egenskaper 2). Hellsten definerer det å være barn ikke først og fremst som det å tilhøre en aldersgruppe, men som å eie sentrale barneegenskaper. Disse egenskapene kan også voksne eie, og dermed være barn i denne betydningen av ordet. Viktige barneegenskaper er: avhengighet, tillit, en grunnleggende tilfredshet med det livet byr av goder og også sannferdighet (var det ikke det vesle barnet i eventyret som først ropte at kongen gikk uten klær?). Vi kunne kanskje også tilføye evnen til å klage, til å undre seg, eller til å møte omgivelsene med et åpent sinn og med nysgjerrighet ...? De egenskapene som barnet viser i forhold til omgivelsene er viktige å bevare. De hjelper oss å bevare en barnlig relasjon i forhold til Gud. Dette er en kjerne i evangeliet: Vi har retten til å være Guds barn, og tiltale Gud slik et tillitsfullt barn snakker til en kjærlighetsfull forelder (Galaterne 4,1–7). 

Som ledere kan vi prøve å hjelpe barna å bevare gode barneegenskaper. Vi kan bekrefte disse ved selv å leve ut gode barneegenskaper vi har bevart. Da kan barna speile seg i oss og oppleve aksept for egenskapene.

Det farlige barnet

Når Jesus setter barnet i sentrum, blir barnet det farlige barnet for voksenverdenen, sier den svenske forfatteren Ylva Eggehorn 3). Barne-egenskapene utfordrer oss, fordi de vitner om det som vi som voksne har lært å unnvike. Gudsbarnet vil kunne utfordre teologi, språk og liturgi, prioriteringer og tradisjonell trosopplæring. Er det rom for at barnet kan bringe inn noe nytt i  menighetsfellesskapet vårt?

I søndagsskolens læringsverktøy Sprell Levende vil vi la barna få rom for å undre seg og bringe sine egne erfaringer inn i møte med fortellingene – heller enn at voksne skal fortelle hva tekstene «betyr». Samtidig er det viktig at undring avløses av dialog mellom barn og ledere: Vi kan lære mye av barnas tenker om fortellingene, samtidig som vi som ledere kan dele av vår kunnskap, av vår troshistorie og våre erfaringer. 

Ved: Odd Ketil Sæbø, programsjef

_____

Barnets tro er forbilledlig er den andre av søndagsskolens fem fingerregler om barn og tro, fra og med 2022.

1) Lys og liv. Tidsskrift for Det teologiske Menighetsfakultet. Nr 2/2009. s 5

2) Tommy Hellsten: Flodhesten i dagligstuen. Om medavhengighet og om møtet med barnet i oss. Sørumsand: g-perspektiv as 1999 

3) Ylva Eggehorn: Språk för en vuxen tro. Ôrebro: Ylva Eggehorn og Bokförlaget Cordia AB 2003, s 41–48